onsdag 14. mai 2014

Imperialismen

Oppgave B

Velg deg ut et land eller område som har vært kolonisert. Drøft positive og negative sider ved koloniseringen i dette landet ut fra forskjellige perspektiver.

Imperialismen har ført til at flere land ble kolonisert. Et av de landene er dagens India. Imperialismen først og fremst vil si at en stat utvider egen makt og innflytelse på bekostning av andre stater. Tidsrommet for imperialismen er 1870-1914. På den tiden ble det normalt at europeerne la under seg områder, og gjorde dem til kolonier. Men dette fantes også tidligere. Storbritannia hadde områder helt siden 1500-tallet. Men grunnen til at 1870 blir regnet som starten på imperialismen er fordi det først og fremst skjedde mye fortere enn tidligere. For det andre omfattet ekspansjonen langt større områder i Afrika, Asia og Amerika. For det tredje var den mer mangesidig enn før. Det finnes flere grunner til hvorfor områder ble erobret av stormakter. Det samme gjelder for India. India ble erobret for flere grunner som jeg kommer tilbake til i oppgaven. Men det viktigste er om hvordan dagens India ble påvirket av koloniseringen? Negativt påvirket blir alle land, men gjorde britene noe positivt til deres befolkning i dag?

Grunner til erobringer er mange og forskjellige. India blir uansett regnet som det viktigste landet som ble kolonisert i Asia. Det indiske samfunnet var mangfoldig. India er også det landet som ble lengst styrt av britene. Gjennom en lang rekke med kriger utvidet britene fram mot 1850 den delen av India som de hadde kontroll over. Imperialismen gikk først og fremt ut på å ha mest makt. Det var en maktkamp mellom stormaktene om å bevise sin styrke ved å etablere kolonier, og utnytte nasjonen for deres råvarer, arbeidskraft og skatt. India var derfor viktig for Europa. Europa hadde nok av kull og jern, men industrialiseringen førte til at de trengte bomull, og dette måtte hentes fra USA, Egypt eller India. India som svak nasjon, gjorde det også mulig for dem å erobre som koloni. Igjen med industrialisering, hadde stormakter bedre militær styrke med moderne våpenteknologi. Med sin militær styrke og bedre teknologi, klarte Storbritannia å gjøre India til en britisk koloni i løpet av kort tid. Årsaken til å kolonisere var ikke bare deres råvarer og arbeidskraft. De ville også påvirke det indiske samfunnet med sitt eget språk, kultur, religion og teknologi.

Kolonisering førte til masse negativt i India. Og det er også sånt imperialismen blir framstilt i dag. Som noe negativt. Læreboka framstiller erobringene som noe negativt, og viser at dette absolutt ikke hadde vært akseptabelt i dag. Da India ble erobret, be flere indere undertrykt hver dag. De ble sett på som noe mindreverdig, og britene trodde hele tiden at de var mer verdt. Dette kan forklares med sosialdarwinisme, som fikk europeerne til å tro at de hadde ”retten” til å ha herredømme over mørkhudede.  Dette førte også til at britene ville forandre på alt av den indiske kultur. De ville assimilere deres kultur og språk, og gjøre alt mer britisk. Indere måtte nå lære seg det engelske språket for å kommunisere med de nye lederne. Noe annet som blir regnet som grunnen til imperialismen er religion. Folk ville forkynne kristendommen, og det prøvde de også i India. Men med flere millioner hinduer og muslimer, skjedde det ikke.

Noe annet negativt ved denne koloniseringen var at indere ikke hadde noe selvstyre. De fikk heller ikke noe av de store summene britene tjente av deres råvarer. De måtte heller kjøpe sine egne råvarer fra britene, som var positivt for britene. Noe annet som var negativt er at flere ble drept under kampen om frigjøringen til en selvstendig nasjon.

Men fordi boka framstiller imperialismen som noe negativt, og ikke viser de positive sidene, kan vi se litt kritisk på den. Den fokuserer på det negative fordi det ikke er akseptabelt for den ideologien vi har i dag. Derfor er det viktig å se vekk fra boka for et øyeblikk, og se på andre kilder. Det negative er ikke det eneste som kom fram i imperialismen. Det er også noe positivt som skjedde i den perioden som India benytter seg av i dag. Britene bygde jernbaner, havneanlegg, kanaler, veier og broer i India under koloniseringen. De opprettet industri, gruvedrift og la telegrafer. Dette kostet dem enorme summer, noe India fortsatt benytter i stor grad. India mottok større andel av verdens kapitalinvesteringer enn det de gjør i dag. 5 % av verdens kapitalressurser ble investert i utviklingsland i 1997, mot hele 25 % i de samme områdene i 1913.

Britene bedret også skolesystemet og helsevesenet. Indere ble introdusert bedre vaksineprogrammer og ferskvannkvalitet. I løpet av det britiske styret økte andelen av den indiske befolkningen som fikk grunnleggende og videregående skolegang, fra 0,5 % til rett under 4 %. Etter det har de store økonomiske forskjellene i India også skjedd etter selvstendigheten deres fra Storbritannia. India har først og fremst blitt ”verdens største demokrati” som er bygget på det britiske lovverket. De har blant annet fått slutt på spedbarnsdrap av jenter, enkebrenning og har utryddet thuggeene. Dette er vanlige brudd på menneskerettigheter de klarte å få slutt på.

Koloniseringen av India og alle andre land blir lagt under veldig dårlig lys, fordi det er en egoistisk handling. Men det har også skjedd ting under styringen som bedret deres levekår, deres tradisjoner osv.. Så å se på imperialismen med ett synspunkt er feil. Man burde se på hva koloniherrene gjorde for landet som har fått dem på fote i dag. Fordi, på grunn av Storbritannia er India i dag et ledende IKT- land med rask økonomisk vekst.

Kilder:


http://no.wikipedia.org/wiki/India#Historie (sist endret: 09/05-14, lastet ned: 11/05-14)

Johansen, Kjetil "Imperiets lyse sider" Levende Historie, 05-2010

Grimnes, Øhren, m.fl., ”Tidslinjer 2” (2008), Aschehoug

Viktige hendelser i 1814

Oppgave A

Fortell om viktige hendelser som skjedde i Norge i 1814 og hvorfor de skjedde.

Fredsavtalen i Kiel – Kiel-traktaten – ble undertegnet natten mellom 14, og 15. januar 1814. Om Norge sier traktaten at kongen av Danmark avstår landet til kongen av Sverige og hans etterfølger med full eiendomsrett, men at Norge skal bestå som en selvstendig stat i unionen. Dette innebar at Norge ikke skulle bli en del av den svenske staten, men inngå en politisk union mellom to selvstendige stater, men med felles konge.

24. januar 1814, sto den danske kronprinsen Kristian Fredrik i spissen for et opprør i Norge. Våren gikk han inn for å mobilisere flest mulig nordmenn for tanken om et fritt og selvstendig nasjon. Med lysten til å bli kongen i Norge, innkalte han i februar framstående embetsmenn og handelsborgere til et møte. Han gjorde krav om å bruke arveretten sin til å bli konge i Norge. Han ville styre Norge som en eneveldig konge. Men folk på møtet var påvirket av opplysningstiden, og gikk ikke for det. De på skepsis på eneveldet som styreform, og deltakerne på møtet krevde derfor at prinsen skulle la seg velge til konge av folkevalgte representanter i en nasjonal forsamling som skulle utarbeide en grunnlov og så velge landets konge.

Senere i februar skulle folket velge representanter til riksforsamlingen, og dette skjedde i kirkene rundt i landet. På grunn av lange avstander og dårlig kommunikasjon, kunne ikke folk i Nord-Norge delta før seinere. 10. april møttes 112 representanter i riksforsamlingen for å utarbeide Norges første frie grunnlov. Et stort flertall av representantene, ca. 80, gikk inn for et selvstendig norsk kongerike under Kristian Fredrik.

Grunnlovsarbeidet ble avsluttet etter bare 40 dager, og 16. mai ble punktene i den nye norske grunnloven lest opp. 17. mai møtte representantene i galla for å velge Kristian Fredrik som konge. 19. mai kom det melding om at britene hadde satt en ny handelsblokade, denne gangen av norske havner, for å tvinge landet inn i union med Sverige. Det var Karl Johan som var en svensk etterfølger som hadde kommet hjem fra kontinentet med en svensk hær. Han tok initiativ til å få gjennomført bestemmelsene i Kiel-traktaten.

28. juli bryter det ut krig. Etter to uker måtte Kristian Fredrik be om våpenhvile. Han innså at selvstendighetspolitikken var dømt til å mislykkes, og at en union med Sverige ikke kunne unngås. I avtalen av 14.august, Massekonvensjonen, ble det slått fast at Norge skulle gå inn i en løs union med Sverige og med felles konge og felles utenrikspolitikk. Sverige anerkjente også den nye norske grunnloven. 19. august abdiserte Kristian Fredrik. I følge den nye grunnloven, kunne bare Stortinget velge ny konge, og godkjenne unionen med Sverige. 4. november valgte stortinget Karl 13. til konge, og vedtok nesten enstemmig union med Sverige. Med enkelte forandringer ble Grunnloven av 17. mai til novembergrunnloven. 

Kilder:

Grimnes, Øhren, m.fl., ”Tidslinjer 2” (2008), Aschehoug